Hva gjør du når klokka er langt forbi leggetid, dine herlige reisefrender har bestemt seg for å sove tungt bak en låst dør… Døra som som skiller deg og senga di.. Døra og ca 3 meter..

Etter en lang traskerunde i byen, kanskje flere mil gikk vi gjennom dagen, bestemte vi oss for å hooke up med den lokale helten, Trevor. En kompis av Martin, som ville vise fram favoritt puben sin.

Klokken var vel ca 17, og en rolig start på kvelden hadde kanskje vært greit… Meeen neida,Trevor tok oss med til puben Continental, som med et stort skilt over døra reklamerte med 5 valgfrie shotter for 10$... Hell yeah, vi var i gang! Bretta med de små glasssene fylte kjapt opp bordet vårt, og formen steig der etter.

Med hyggelig betjening, andre utlendinger med omtrent samme reisemål som oss selv og en super kul dørvakt, blei besøket en fornøyelse!

Bartenderen, Nicole, som mente en viss Martin fått nok.

våre australske venner Jeremy og Adam

Turen gikk så videre til New York’s eldste pub, Old Ale. Det var en brun og hyggelig kneipe, med den mest støvete lampa jeg noen gang har sett.. Etter litt research viste det seg at denne lampa hadde hengt der siden 1 verdenskrig. En gjeng soldater som skulle av gårde i krigen, samlet seg for en siste fest på lang lang tid. Det siste alle gjorde var å henge opp hvert sitt ønske bein.. Når krigen var over, skulle de atter samles der, fortelle hverandre historier, og ta ned beina sine igjen…

Vel som i alle kriger går liv tapt, og den dag i dag, henger det fortsatt 28 bein igjen. Disse er aldri rørt, og det tjukke støvlaget nærmer seg fort 100 år!

På puben så traff vi og to ansatte for Converse company, da dette er mine ultimate favoritt skotøy, var dette selvfølgelig folk jeg ville prate med… Og en lang samtale, og noen bayer etterpå fikk vi visittkort, og e-mail adr, og gutta ville sponse oss med sko;)

Jonathan fra Converse Company.

Etter dette begynte folk å skjønne at det var på tide å finne krypinnet vårt.. Det hadde vært en lang dag, og dagen etter skulle bli minst like hektisk.

En gul taxi kjørte oss til destinasjonen vår, West Side inn. The Trondsen Brothers var trøtte, fulle og slitne, og var mest hypp på å sove. Mens for min egen del , var formen på topp, og jeg bestemte meg for å traske ned i kjellern her, hvor det står et par pc’er og oppdatere bloggen. Da jeg omsider kom opp på rommet, var det låst, og ikke liv i en sjel… banking, ringing, og knuffing på døra… men neida.. Ingen ting hjalp.. Og reserve nøkkel fantes ikke. Jeg vandret atter ut i New Yorks kjølige natte luft.

Jeg mener faaaaaak, jeg må finne et hotell, og det kjapt.. Vill leiting, en liten taxi tur, og vips så befinner jeg meg midt i mørkeste Harlem. New Yorks mest beryktede ghetto. What to do, what to do? Jeg prøvde å banke på et par steder der det stod hotell, men ingen steder var det sjans… Jeg fikk praja en taxi igjen og tenkte her skal jeg vekk fra… Og jeg kikket lettet ut av bakruten idet harlem sakte men sikkert forsvant bak meg.

Ruten endte opp med en natt på lux hotellet Brodway Plaza Hotel, kanskje så langt unna de andre jeg kunne komme i denne byen her.. Men senga var god, og sitt eget bad var ikke å forakte når jeg våknet, og fant ut det var snart på tide å finne tilbake til reisefølget!!

Rock on!!

Tom Erik